Takk
Min diktersti har vært tåket og bratt
Tretthet har tvunget meg ofte i kne
Øyet blitt blendet av glohete tårer
Som måtte tørres for bedre å se
Inn i en dyster og tilslørt fremtid
For språket jeg skrev var ukjent for mange
Selv ministre spurte er dette et språk
Det måtte en professor til for svare
Det er språk – det er kvensk – det er godt
Det er nydelig prydelig allsidig og flott
Men hva fikk meg til å gripe fatt pennen
Ikke bare det prydelige dikterspråket
Men og Leningrad München og alt ståket
Iwo Jimas blodige strenger
Dødsdommen over Hiroshima
Men mangen en gang måtte jeg folde
Fingre i bønn til maktens makt
Da var det at ordene varme som golde
Formet kolonner. Gikk i takt
Kuosuvaara-folket ble litteratur
Underet skjedde. Tåken lettet
Landskapet ble tydelig. Stien ren.
Da fant jeg blekket, grep fjærpennen fatt
Skrev ned de ord som til slutt skulle forme
En velment varm og hjertelig takk
En inderlig takk til alle som ville
Gi meg den gjeve kulturprisen
Den er en vekker, en inspirasjonskilde
Til fortsatt å skape kultur og kunst
Til alle får diktet mitt være en TAKK
Takk
